mandag 27. juni 2011

Mit liv som popstjerne, eller vegen inn i nynorsken

(På utdelinga av kulturdepartementet sin pris til beste nynorske journalist for 2011 i Aasentunet, heldt eg dette kåseriet. Songen eg syng kan du høyra på Spotify og kjøpa på Itunes og andre stader der dei sel musikk digitalt. Bilete frå kåseriet finn du her: www.nynorskmediesenter.no)

Eg trur ikkje du blir eit betre menneske av å skriva nynorsk, men du blir eit fattigare. Den eine bror min har skrive bokmål sidan han gjekk ut av framhaldskulen. Den andre skriv begge målformer, gjerne i same setningen. Dei er bra karar begge to. Dei har lågare utdanning er meg, men dei tener betre. Dei jobbar i oljerelatert industri. Mykje tyder på at å velja nynorsk som hovudmål tyder på sviktande økonomisk intelligens.

Eg fekk ikkje sova før halv fire

Radioen vekte meg halv sju

Nyhetene maste om krig og mord

og skrekk og gru

Før ein bergensar byrja tatla

tomt om ingen ting

og Endresen tok over med

Café le Swing

Det er ein svart, svart dag, baby

Ein svart, svart dag

Det er ein svart, svart, dag baby

Ein svart svart dag

Eg hadde aldri tenkt å bli journalist. Eg visste ikkje ein gong kva det var. Sjølv om eg lærte å lesa i ei avis og i vekeblad, tenkte eg aldri at nokon hadde skrive det som stod der. Popstjerne var det naturlege yrkesvalet for ein gut like gammal som rock’n roll, som budde på ei øy på Vestlandet der Amerika var nærare enn Oslo, men sjømannslivet aldri verka forlokkande. Eg ville bli popstjerne eller kanskje lærar, om planen skulle svikta. Bestefar meinte eg burde bli prest, sidan eg var så flink å lesa.

Du må bli prest du, Arne, sa han. Han hugsa aldri namnet mitt han heller.

Eg tok til å skriva songar. På engelsk sjølvsagt. Der låg linene og versemåla og venta og rima var ferdigskrivne. I love you baby, you are so fine. I gonna make you mine. Norske tekstar kom kje på tale. Og slett ikkje på nynorsk. Ingen ferdige rytmar eller rim låg og venta der. Kva nynorske songar fanst? Singel og sand. Det skal bli andre boller. Kallen og katten. Aldri fine jenter. Aldri kjærleik. Aldri love. Og på bokmål var det Gråtende sky og No øl no vin og dram.

Men i England og Amerika var det heltar og førebilete. Og det var songarar som lærte meg å syngja. Jagger, Otis Redding, Ray Charles, David Clayton-Thomas, Howlin Wolf, Eric Burdon.

Eg tenkte aldri at eg var nynorsking. Nynorsk var språket eg lærde på skulen. Og det likna på slik eg snakka, men ikkje heilt. Eg voks inn i nynorsken, og nynorsken voks inn i meg. Skulestyraren min var sjølve vestlandsfanden, lærar, klokkar, fråhaldsmann og venstrepolitikar. Oppteken av norsk dikting og svært konservativ. Han lærte meg at når eg kom ut i jobb, måtte eg aldri måtte gå på do i arbeidstida, då stal eg av arbeidsgjevaren si tid. Difor har eg lagt meg til å jobba i korte økter og ta lange pausar, om eg er trengd eller ikkje.

14 år gammal såg eg Jan Erik Vold på fjernsyn, og Cornelis Vreeswijk. Og eg fann Hans Sande si eineståande diktsamling ”Strime” på biblioteket. Og eg forstod at det gjekk an å både skriva songar og dikt på mitt eige språk. Og nokre år etterpå viste Ingvar Moe at sunnhordlandsdialekten høver godt til dikting, og omtrent samstundes slo Oskar Stein Bjørlykke det fast med den gode diktboka ”Hans Klure” på fitjarmål.

Popstjernedraumen feida sakte ut.

Eg trivdest ikkje på gymnaset. Eg vart stilasarbeidar, fjellborar, resepsjonist og gaffeltrucksjåfør utan sertifikat.

Og eg vart ein mislukka poet, men etterkvart ein altfor vellukka angstnevrotikar.

Eg lukkar døra til kontoret

Eg slår ikkje lyset på

Eg stirrar tomt i veggen

Der er det ingen ting å sjå

Klokka står og stampar

Men det blir tidsnok kveld

Eg veit ikkje om eg orkar

å gå heim likevel

Det er ein svart, svart dag, baby

Ein svart, svart dag

Eg var ein lesehest. Meir enn ein skrivehest. Eg las og las. Og eg kom over bøkene til Norman Mailer og Tom Wolfe og andre amerikanske journalistar som braut opp nye teigar, og eg las engelske musikkaviser og merka meg journalistar som Charles Shaar Murray, Steve Lake og Chris Welch. Og eg las Jann Wenner sitt lange intervju med John Lennon. Lennon Remembers. Ei heil bok. Ville du gjort det same ein gong til, spør Wenner i byrjinga. ”Well, i could have been a fisherman”. Det kunne eg òg, men eg vart det ikkje.

(Eg siterer etter minnet, eigentleg sa John Lennon at dersom han hadde kunna vorte ein fiskar, hadde han gjort det. Dette har eg no funne ut på Jan S. Wenner sine nettsider. Der heile intervjuet no er publisert.)

Desse folka observerte, dei hadde eit personleg språk, prøvde ikkje vera anonyme og objektive. Dei visste kva dei snakka om og dei stilte gode spørsmål. Eg likar både å lesa og skriva intervju. Eg likar ofte intervjua med forfattarar betre enn bøkene deira. For i intervjua seier dei kva dei meiner rett ut, og fjasar seg ikkje til med utspekulerte bilde og mystiske setningar.

Eg fann kjærleiken, love, sweet, love og eg tok til å kjempa meg ut av angsten og dødsøksa som hang over hovudet mitt kvar dag, var ikkje lenger så kvass i eggen. Men ho var der og viste seg fram kvar gong eg gjorde noko eg tykte var kjekt.

Ein god ven debuterte som forfattar i 1979, me budde vegg i vegg i noko som kunne kallast eit kollektiv. Politiet kom og kverrsette tomatplantene våre. Dei trudde det var hasj. Me fekk dei aldri tilbake. Ein ung journalist kom frå Gula Tidend for å intervjua den unge forfattaren som ikkje ville vera drittunge lenger. Kva journalisten skreiv om Rune Belsvik sine utsegner og forfattarskap hugsar eg ikkje, men eg minnest stemninga, tonen, at bladfyken var vel så interessert i korleis rommet til Rune såg ut. Bøker, plater, ei stor palme og mykje rot. Kunstnarmyten. Og det skein tydeleg gjennom at slik ville journalisten også verta.

Eg byrja faktisk å tenkja på at journalist kunne vera eit yrke for meg. Men eg måtte læra meg noko meir først. På lesesalen til litteraturvitskap i Bergen trefte eg att Gula Tidend-journalisten. Me sat ved sida av kvarandre og last tunge tekstar om psykoanalyse, poststrukturalisme, postmodernisme og me lurte på om me eigentleg eksisterte og om det me sa i det heile hadde noka meining. Sidan gjekk Jon Fosse vidare og vart ein del av verdslitteraturen. Eg reiste heim att til Stord og vart ein del av redaksjonen i bladet Sunnhordland. Der har eg vore eit kvart hundreår.


Skyen ligg ned på taka

regnet er ein mur

Hjernen min er full av skodde

Eg sit inne i eit bur

Eg har sprinkler inni brystet

I hjerta riv ei klo

Det er ikkje lys inni tunnelen

Berre ei bitte lita glo

Det er ein svart, svart dag, baby


Då Jon Fosse tok jobb i bokheimen hadde han ei rad med førebilete som han kunne læra av og ta etter. Irske, franske, amerikanske og ein frå Telemark. Og han trong berre gå ei trapp opp på HF-bygget for å snakka med Georg Johannessen eller rett inn i gangen for å treffa Kittang og Linneberg.

Då eg fekk meg ein Tiki-pc og eit gammalt Nikkon F1 i bladstova på Stord var det ikkje mange førebilete å stø seg til. I alle fall ikkje som skreiv mitt mål. I rikspressa fanst dei i alle fall ikkje. Men det var ein og annan rundt i regionavisene. Det var på den tida Enzensberger kalla BT for Noregs einaste avis, og her fann eg nokre å læra av. Eva Røyrane. Jan Landro. Frode Grytten. For å nemna tre av dei beste journalistane i landet.Eg lærde av desse, og av Geir Rommetveit som stundom slo på tråden og gav meg eit par språklege råd og vink. Gamle vener er gode å ha.

Men oftast måtte eg finna vegen sjølv. Og stundom gjekk eg meg vill. Å vera kritisk kulturjournalist med draum om å kunna skriva nyjournalistikk i lokalavisa, kan vera ein farleg veg å gje seg inn på. Du vert truga med juling på pissoarane når du er ute på byen med kjærasten, for noko du skreiv om eit band som ein kompis av trugaren likar. Du vert skjelt huden full av ei kvinne som var med på den utstillinga du tre år tidlegare hadde omtalt og skrive at dei fleste bileta nok gjorde seg godt i kjellarstova og på utedoen, men ikkje trong visast fram for folk. Du får telefonar frå mannskorsmedlemer som seier at dersom du stikk hovudet inn på deira neste korøving så får du bank. Berre fordi du har skrive at tingingsverket dei har fått frå kjende norske kunstnarar er for dårleg og ikkje verd pengane dei har betalt for det, men at koret aldri har sunge betre. Eller du får ein tidleg telefon frå din gamle gudfar på rundt åtti, som har lese det noko nedlatande og ironiske du har skrive om Sissel Kyrkjebø si siste juleplate.

Du må ikkje skriva noko stygt om Sissel, Atle. Ho syng så fint. Og du vert gjort til lått og løye i russeaviser og lokalrevyar.

Men du får Vinjeprisen, så nokon må ha lese det du har gjort. Og du får vita kven dei er som har komme med framlegg om deg. Og du vert glad til langt opp i over-eget. Men det er berre du og kjærasten som bryr deg om det. Og det er knapt verd ein notis i dei eiga avis. Og løna er den same, og bunkane med kommunestyrepapir ligg der og ventar, og lokale kor og korps treng nye medlemer og ei dame på Fitjar har gått på kveldskurs i kunstmåling og skal no ha stor utstilling. Ho må me skriva om.

Så du gir etterkvart opp heile prosjektet ditt og vert ein del av den daglege brødteksten.

Eg ser lauva dett av trea

Eg høyrer hausten flira rått

Eg kjenner dagane blir svartare

og håret blir meir grått

Eg driv og famlar inni mørkret

mens eg leitar etter lys

Eg kjenner sveitten driv av panna

mens heile kroppen frys

Eg kom på ei historie og skreiv ei barnebok. Og så skreiv eg nokre til. Og nokre romanar for vaksne. Dei sel nokre hundre eksemplar kvar attåt dei bøkene som vert sende til biblioteka og kan henda nokon låner der. Eg laga nokre plater for eiga rekning. Dei ligg ikkje akkurat på VG-lista og eg har ikkje råd å kjøpa meg speletid på radio.

Lokalavisa eg jobbar i vert lesen av 25.000 menneske kvar dag. Det er sant. Eg veit ikkje kor mange nynorske aviser det er i Noreg, og kor mange lesarar dei har. Det veit berre Gud og Ottar Grepstad. Men det er ganske mange.

Og i desse små redaksjonane kring om er eg sikker på at det finst mange gode, nytenkjande og spennande journalistar som kan vera til lærdom og inspirasjon for nye folk som vil prøva seg i dette faget. Men når du sit med dine daglege husbrannar og eigedomsskattar og båtar på rek så har du ikkje tid til å leita deg gjennom heile den nynorske avisbunken for å finna nokon som er verd å lesa. Du har ikkje ein gong blada tilgjengeleg.

Så eg har ein draum. Ein draum som eg trur kan realiserast. Nei, eg har to draumar. Den første er at NRK innfører normert norsk i alle program. Mållaget sitt snakk dialekt-slagord har snart drepe nynorsken. Me treng folk som snakkar korrekt normert nynorsk i media. Slik at skrivande og snakkande folk kring om i landet har ei rettesnor, slik at dei får høyra ferdige nynorske setningar kvar dag, og ikkje alltid må finna dei opp sjølv. Me må ha nokon som seier til desse unge nynorskingane i radio at ikkje alle verb er a-verb.

Men den største og sterkaste draumen min er at me får ein nynorsk, riksdekkande tabloidavis. Ei som lærer av kva som er populært på fjernsyn, å sjå einstøingar som klorer seg fast på fjellhyller lengst mogeleg frå folk, kvinner som strikkar lubber og menn som lagar rare doningar, båtar som går sakte oppover langs kysten og millionar av sjåarar vert ført inn i dragsuget. Me treng ei nynorsk avis som skriv eit kjapt, moderne nynorsk om ikkje drit ut det folk er opptekne av, men tek det på alvor og skriv om det, kjendisar, fotball, slankekurar og obskure sjukdomar. Me treng nynorsk journalistikk som vender seg til ungdom, til ikkje-intellektuelle, til folk som gjev blanke i nynorske normer og reglar og kva konservative smaksdommarar frå Ølen og Sunnmøre meiner. Dag og Tid-redaktøren har sagt offentleg at målstriden er over og at bokmål har vunne. Bokmålingane burde gi han ein pris for det. Han er sjølv ein av dei som i tilfelle har bidrege til nederlaget.

Tenk om me hadde hatt eit departement som var oppteken av skriftspråk, kultur og media og som fann ut at det var ein lur idé å løyva midlar til å oppretta eit nynorsk riksdekkande organ som henta det beste frå alle nynorskavisene rundt om i landet ein gong i veka på trykk, og kvar dag på nettet. Ein stad der unge mislukka popstjerner og dårlege poetar kunne finna inspirasjon, førebilete og lærdom den dagen dei fann ut at den beste jobben eg kan gjera for nynorsk skriftspråk er ikkje å skriva dikt som ingen les, men notisar om hundar som forsvinn og fulle gutungar som pissar på gata, for det les alle.

mandag 31. januar 2011

Songane mine er på Spotify

No er endeleg alle cd-ane mine på Spotify.

Du finn dei her:

Mast utan skip

Blå måne

Med kamel til Samarkand

Vil bli gammal saman med deg


Songane er også til sals på itunes, cdbaby.com og mange andre stader der dei sel digital musikk.

Diverre har ikkje cdbaby som distribuerer musikken min avtale med norske wimp, så der er enno ikkje inne.

tirsdag 14. september 2010

Gode ord om liten kabaret

Eg har laga ein liten einmannskabaret som eg har kalla "Ei kvartmil frå land". Eg framførte han på kyskulturdagen på Sunde i Kvinnherad 11. september, og det verka som om folk sette pris på tekstar og songar.

Lokalavisene var der òg. Her er det dei skreiv:

 "... Atle Hansen glei rett inn i det maritime miljøet då han framførte kabareten "Ei kvartmil frå land". Ei personleg ytring i song og tale om oppvekst, ungdom og framtidig alderdom blant båtar, båtfolk og skjer i Sunnhordlands-sjøen." (Kvinnheringen)


"... trubaduren Atle Hansen (tok) publikum med til Moster og landa deromkring der han vaks opp. han delte eigne opplevingar som sptente frå erfaring med å køyra faren sin båt på land til dei første famlande forsøka på kjærleiksliv, det første kyss i ei vik .... med eigne viser sydde Atle hansen det heile saman, eller delte forteljinga opp i avsnitt er kan henda rettare. Det var tre kvarter med kabaret med saltsmak som publikum sette stor pris på." Grenda

torsdag 19. august 2010

Ny singel ute

"Med kamel til Samarkand (Jentene i Sunnhordland" og "Gammal saman med deg" er til sals på itunes, cdbaby, amazon og andre stader der dei sel digital musikk.

Eg har også trykt opp nokre cd-ar som eg sel sjølv.


http://itunes.apple.com/no/artist/atle-hansen/id373179657



tirsdag 18. mai 2010

Mast utan skip i digital utgåve

Albummet "Mast utan skip" som eg gav ut i 2006 på eige selskap, er no lagt ut for sal gjennom nettstaden cdbaby.com. Etterkvart skal songane også bli selt på itunes, spotify og andre virtuelle musikksjapper.
Eg planlegg også å leggja ut den første cd-en min, "Blå måne" her.

Om nokre veker kjem eg elles med to heilt nye låtar, "Med kamel til Samarkand" og "Eg vil bli gammal saman med deg". Desse kjem til å bli gitt ut både å plate og for digital nedlasting.

fredag 5. mars 2010

"Definitivt Hjerter Ess" vert godt motteken

Sigmund Jensen har meldt "Definitivt Hjerter Ess" i Stavanger Aftenblad og skriv dette:

FORFATTEREN, musikeren og journalisten
Atle Hansen (f. 1954) fra Stord er en allsidig
og produktiv kar med flere bøker og plater
bak seg. Nå har han skrevet en klassisk
landeveishistorie som inneholder alle
sjangerens obligatoriske elementer. Det
har blitt frekt og fiffig som Tarantino, og
absurd og komisk som Smala Sussi.


(...)

AV DETTE i og for seg spinkle og ikke altfor
originale utgangspunktet spinner så forfatteren,
på et friskt nynorsk og i høyt
tempo, en vev av spenning og forbindelser.
Persongalleriet er artig, miljøskildringen
presis, og handlingen drives fram av
snodige hendelser, frisk dialog og kvikke
replikker. Her er lun, underfundig humor
og mange referanser til syttiårenes musikalske
scene, uten at det gjør det enklere å
tidfeste handlingen. Men referansen til
Tause Birgitte, som var programvert for
Casino på TVNorge i årene 1989-1993,
skulle tyde på at det hele finner sted en
sommer i første halvdel av nittiårene.
Forfatteren har gitt romanen sjangerbetegnelsen
reiselektyre, og det kan jo være
sant, i alle fall på to måter. Sikkert er det
imidlertid at «Definitivt Hjerter Ess» er en
underholdende roman med flere lag og
dybder enn det de litt slitne karakterene
på kant med loven og livet kan tyde på. Og
for å si det med Tommi (s. 104): «Voila, her
er hamburgar og chips og øl til alle. Berre
forsyn dykk.»


På BOK&BLOGG fann eg denne omtalen

Også i Varden, StudVest og ei studentavis i Stavanger har boka vorte godt motteken.
Bergens Tidende sin meldar Pål Gerhard Olsen var derimot i heller slett lune då han skreiv om boka mi. Det var rein og gruvsam slakt. Ja ja, sånn kan det gå.

mandag 15. februar 2010

Bøkene eg ikkje minnest

Denne teksten vart først publisert på barnebokkritikk.no
Rumohr, Marianne og Carl von Hanno: ABC

Barnebokminne
ABC
Tekst: Marianne Rumohr
Illustrert av Carl von Hanno
120 sider
Tanum 1939





Frå eg var liten har eg fått høyra at eg har klisterminne. Og stundom har eg trudd på det sjølv. Likevel har eg oppdaga med åra at det er så mykje eg ikkje hugsar. Når eg les andre forfattarar som skriv om barne- og ungdomsåra, og kan hugsa alt dei gjorde og sa, ned til minste detalj, då vert eg stundom imponert og stundom på låtten. Gud Fader, kor du lyg! tenkjer eg gjerne i mitt stille sinn, ikkje noko av dette kan du hugsa, alt du seier no er dikta opp. Men du lyg godt, det skal du ha.

Eller eg tenkjer: Kvifor hugsar ikkje noko av dette, kva eg las, kva eg såg, kva eg tykte, kva eg tenkte? Og eg byrjar lura på om eg verkeleg var til stades i min eigen barndom, eller om eg var ein heilt annan stad. Og dersom eg var ein annan stad, kor var eg då? Eg kjem på tre plassar eg ofte oppheldt meg: ved sjøen (eg låg på ei bryggje med eittøresongel og fiska etter stinte (bergnebb) og kunteknurr (ulke)med kuogn (strandsniglar) som agn), ute i skogen (ofte aleine for å sjå etter fuglar og hoggorm (dei finaste dyra eg visste)) eller eg låg på senga mi og las i ei bok. Seinare,då eg vart gammal nok til å gå dit aleine, var eg på biblioteket, når det ein sjeldan gong var ope der. Me hadde ikkje bøker heime. I alle fall ikkje barnebøker.

Eg las og las, det hugsar eg og eg las alt eg kom over, men eg hugsar svært lite av desse bøkene, eller kva tid eg las dei. Eg minnest nokre omslag og hugsar nokre namn. Davy Crockett, Onkel Toms Hytte, Hjortefot, Huckleberry Finn, Greven av Monte Cristo, Heidi, Frendelaus, Folket i dei kvite båtane. Men kva tid eg las dei, eller i kva rekkefølgje, eller kva inntrykk dei gjorde, nei, det har eg inga meining om. Eg er greier heller ikkje å skilja mellom det eg las og det eg høyrde på Barnetimen og det som eg både las og høyrde. Og eg trur sanneleg at Kaptein Miki, Windy og Salasso, Yukan og Tarzan gjorde sterkare inntrykk enn bøkene eg las.

Det er berre ei bok eg er viss på å ha lese. Ein ABC med ein flott og fargerik hane på framsida. Søster mi, Solfrid, fekk ABC-en då ho byrja på skulen. Ho sat på andre sida av stovebordet og las i han, og eg tykte det var frykteleg urettvist at ikkje eg òg fekk ei så fin bok. (Ein klok forfattar eg kjenner som har lese mykje meir enn meg, meiner at hanen må ha vore på baksida. Og lenge trudde eg at han hadde rett. Men ved hjelp av gode fjesbokvener har eg komme fram til at det må ha vore Ruhmor og von Hanno sin ABC og den har hane på framsida.)

Far min, som den gong var vekependlar til Stord Verft, der han stod i ein ståldreiemaskin, var ein klok mann utan annan skulegang enn internatskulen i Lebesby, men som likevel hadde lese alt av Ibsen, Jack London og John Steinbeck og Snorre frå perm til perm. Ein laurdag, kan henda til femårsdagen min, kom han med ein AB C til meg. På prikken lik den søster mi hadde.

Til dess hadde eg snike meg til ein og annan bokstav i Solfrid sin ABC. No hadde eg ei heil bok for meg sjølv, med alle bokstavane i, med ord og bilde og setningar. Og der og då gav eg meg over til bokheimen. Sjølvsagt gjorde eg ikkje det, ikkje medvite, slik mange forfattarar vil fortelja at dei gjorde, og leggja ut om kva dei tenkte og sa. Nei, eg berre veit at frå den dagen eg fekk min eigen ABC byrja eg å lesa for alvor. Og då eg byrja på skulen to år seinare, las eg som ein prest, som dei sa, og pappa kjøpte meg ei ny bok til sjuårsdagen. Hornblower. Frå 12 år stod det på ho. Eg strauk over 12 og skreiv 7. Det hugsar eg at eg gjorde, og eg hugsar at eg ikkje las den boka. Det var for mange ord og handlinga kom aldri i gang. Ho var kjedeleg. Men eg tok vare på henne, og trur ho ligg på loftet den dag i dag. Og ho kan vera ein av grunnane til at eg sidan sjeldan har likt å lesa bøker med mange ord som kjem seint fram til handlinga, og heller ikkje vil skriva slike sjølv.

Frå ABC-en veit eg ikkje om eg hugsar noko, likevel har eg klåre minne om ein naken gut som spring utover ei bryggje (noko som var uhøyrt i det pietistiske miljøet eg voks opp i) og ein hund som heitte Passopp. Eg trur han var svart og kvit. Men dei bileta trur eg stod i ei anna lesebok. Og dei er heilt sikkert frå ei anna bok dei sterkaste minna eg har frå tidleg lesing. Det eine minnet er om nokon som kastar snøball i skulegarden, der moralen var at ”ærlighet varer lengst”. Og det andre minnet, og klåraste, er ei forteljing om ein klasse som lærde om at ein eller annan bibelsk person (eg hugsar ikkje kven) hadde gjort ein ”formastelse”. Sidan ingen visste kva ein formastelse var, forklarte læraren at det kunne liknast med å stå på eit løetak og hoppa ned på ei harv som låg med piggane opp. Då læraren neste dag spurde klassen sin i leksa og ville høyra kva denne bibelske personen hadde gjort for noko gale, svara ein av gutane at han hadde stått på løetaket og hoppa ned på harva som låg med piggane opp. (Dei som ikkje ser føre seg konsekvensane av dette, lyt sjølv finna ut kva ei harv er og kva ho vart nytta til.)

Når eg tenkjer meg om, så er både ”ærlighet” og ”formastelse” bokmålsord. Då kan dei vel ikkje ha stått i ei av lesebøkene våre på Skimmeland skule likevel? For skulestyraren vår hadde aldri sloppe ei bokmålsbok inn i klasserommet. (Han var nemleg målmann, fråhaldsmann, Venstremann og klokkar – altså sjølvaste vestlandsfanden.) Så kor har eg henta desse leseminna frå? Eg har inga aning.

Det første eg hundre prosent sikkert eg hugsar å ha lese er meisterverket Duell i Tombstone av Louis Masterson (Bladkompaniet 1968), som var mitt første steg inn i den vaksne verdslitteraturen. Men det er ei anna soge.